Kremasjon – alt du trenger å vite
Hva er kremasjon?
Kremasjon, også kalt bisettelse, betyr at kisten med avdøde brennes til aske i et krematorium.
Bisettelse er begrepet som brukes når kisten med avdøde ikke umiddelbart blir senket i jorden, men fraktet til krematoriet for kremering.
Etter kremasjonen er gjennomført, blir asken plassert i en askeurne som de etterlatte får. For å få askeurnen utlevert, kreves det nødvendige tillatelser.
Ved gravlegging av urnen må gravlunden være en offentlig kirkegård eller en gravplass anlagt av et registrert trossamfunn. I enkelte tilfeller kan det også foreligge et ønske om å sette urnen på en privat gravplass eller spre asken i naturen eller på havet.
Det er opp til de etterlatte eller etter ønske fra avdøde om urnen skal gravlegges eller om asken skal spres.
Da må man først søke om tillatelse fra Statsforvalteren. Vi i SAGA Begravelsesbyrå kan hjelpe deg med dette.
Hvordan foregår en kremasjon?
Ved en begravelse blir kisten med avdøde senket i jorden og gravd ned etter at man har tatt et siste farvel. Ved kremering fraktes kisten til et krematorium etter en eventuell seremoni, der den blir stående på kjølerom i inntil to dager i påvente av nødvendig tillatelse om kremasjon. Når tillatelsen er innvilget, blir kremasjonen gjennomført. Merk at de etterlatte må ha opplyst om de skal gravlegge askeurnen eller spre asken før de får den utlevert.
Her brennes kisten med avdøde i en kremeringsovn med forbrenningstemperatur opp til 1150 grader.
Det er valgfritt for pårørende å være tilstede når kremeringen finner sted.
Hvor lang tid tar en kremasjon?
Kremeringen av kisten og den avdøde tar normalt én time. Dette for å sørge for at alt blir brent i prosessen.
Benrester og eventuelt metall som har vært i kroppen til avdøde skrapes så ut av ovnen. Dette samles og leveres til et firma som er godkjent for håndtering av slike rester. Til slutt samles aske og porøse beinrester og overføres i en urne som merkes og forsegles. I urnen legges det også en identifikasjonsbrikke for den avdøde.
På samme måte som for begravelse, er det lovpålagt at kremeringen skjer innen ti virkedager fra dagen dødsfallet inntraff. Det er den som sørger for avdødes gravferd som kan begjære en kremasjon, noe som normalt gjennomføres med mindre det er kjent at kremasjonen er i strid med avdødes ønske.
Lov om aske
I Norge er det ikke lov for privatpersoner å oppbevare askeurner med aske etter mennesker.
Urnen oppbevares derfor av krematoriet eller Gravplassmyndigheten frem til gravleggingen eller askespredningen skal skje.
Det er verdt å merke seg at urnenedsettelse eller askespredning i hovedsak må skje innen seks måneder etter at kremeringen fant sted. Kirkelig fellesråd kan imidlertid forlenge fristen for kremasjon og urnenedsettelse dersom det foreligger ekstraordinære eller tungtveiende grunner.
Vi i SAGA Begravelsesbyrå kan hjelpe med å søke om en slik utsettelse dersom dette er ønskelig.
Gravlegging av urne
Når alle tillatelser er på plass og de etterlatte har bestemt seg for hva de ønsker å gjøre med asken, får de den utlevert.
Man kan gravlegge askeurner, på samme måte som kister. Det vil si at askeurnen kan plasseres i egen grav, med en egen gravstein. Den kan også gravlegges i samme grav som familiemedlemmer eller på en minnelund.
Kravet er at gravlunden skal være en offentlig kirkegård eller en gravplass anlagt av et registrert trossamfunn. I enkelte tilfeller er det også ønskelig å gravlegge urnen på en privat gravplass. Dette må man søke Statsforvaltningen om.
Krav til askeurne
På samme måte som for kistegrav, har også urner som legges i en gravlund normalt en fredningstid på 20 år. Det er i den forbindelse lovpålagt at askeurnen er forarbeidet av organisk materiale slik at den vil være nedbrytbar i jorden innen den fredningstid som foreligger for gravplassen. Samtidig skal materialet også være av en slik art at urnen tåler postforsendelse og vanlig håndtering.
Målkravene til askeurner er at den skal være opptil 40 centimeter høy, 25 centimeter lang og 25 centimeter bred. Åpningen på urnen skal være minst 63 millimeter i diameter. SAGA Begravelsesbyrå har vi et stort utvalg av askeurner i ulike former og fasonger som oppfyller alle lovpålagte krav.
Å spre aske etter kremasjon
Askespredning er prosessen der urnen åpnes og innholdet spres utover et planlagt område som er forhåndsgodkjent av Statsforvalteren. Askespredningen kan skje etter ønske fra avdøde eller de pårørende, og må søkes om til Statsforvalteren i det fylket man ønsker å spre asken. Det er ikke lov å gravlegge en del av asken, mens den andre delen spres for vinden. Hele askespredningen må med andre ord skje på ett og samme sted.
Dersom avdøde ikke hadde søkt om askespredning i forkant av dødsfallet, kan den som sørger for gravferden søke om dette, så fremt det kan godtgjøres at avdøde ønsket dette ritualet. Man må være over 15 år for å kunne sende inn en søknad.
Ifølge Statsforvalteren gjelder følgende regler for askespredning:
- I tillegg til spredning på åpent hav, kan askespredningen også skje i fjorder, elver, vassdrag og øvrig ferskvann. Det er imidlertid et krav at området skal ha et øde preg. Søknader om spredning på strender eller i områder der det er mye bebyggelse eller fritidstrafikk, vil normalt ikke bli innvilget.
- Askespredning på land vil avhenge av områdets karakter som i all hovedsak er det som vektlegges. Så lenge området ikke er bebygd og det har et øde preg, vil søknaden vanligvis bli innvilget. Det legges for øvrig vekt på at asken skal kunne tas opp i naturens kretsløp.
Ved askespredning vil ikke de etterlatte ha en vanlig gravplass eller et gravminne å gå til, men nettopp det kan også være selve ønsket bak ritualet; at den avdøde skal være i ett med omgivelsene. For mange kan dette skape tanker om reinkarnasjon som kan være til trøst etter tapet av en man er glad i.
Askespredning skaper på den måten muligheter for en alternativ begravelse eller bisettelse, som ikke begrenses av vanlige tradisjoner og ritualer. Vi i SAGA Begravelsesbyrå kan hjelpe til med å tilrettelegge for askespredning og bistå i søknadsprosessen rundt askespredning.
Hvorfor velge kremering?
Bakgrunnen for valg av kremasjon kan være forskjellig. For enkelte kan det være religionen eller livssynet som sier at avdøde skal brennes som en del av begravelsesritualet. For noen kan det også være en tanke om at det er fint å bli spredd i natur eller over hav, i stedet for å bli gravlagt i jorden.
Hvor mange velger kremasjon?
Ifølge tall fra Statsforvalteren, ble 46 prosent av alle døde i Norge kremert i 2021. Foregående år var prosentandelen den samme, mens den i 2019 var på 44 prosent.
Bærum har hatt landets høyeste prosentandelen for kremasjoner de siste 15 årene, der andelen lå på hele 86 prosent i fjor. Videre følger Kristiansund med 78 prosent, Bergen med 77 prosent og Drammen, Ringerike og Oslo som alle hadde en kremasjonsandel på 75 prosent i 2021.
Etter kremasjonen er gjennomført blir urnen med avdødes aske sendt fra krematoriet til gravlunden urnen skal settes ned på.
Etter kremasjonen er gjennomført blir urnen med avdødes aske sendt fra krematoriet til gravlunden urnen skal settes ned på.
Kremasjon – pris
I forbindelse med kremasjon kan det tilkomme en kremasjonsavgift som utstedes av kommunen. Dette gjelder spesielt i kommuner som ikke har en avtale med et krematorium. Kommunene i Norge står forøvrig fritt til å kreve denne avgiften, som vil komme i tillegg til alle andre utgifter for begravelsen. Regningen betales av den som står oppført som ansvarlig for gravferden.
Prisen på kremasjonen varierer fra kommune til kommune, og kan ligge på opptil 7000 kroner. Enkelte kommuner dekker imidlertid deler av kremasjonsavgiften, men selv da tilkommer det gjerne en egenandel på rundt 1500 kroner.
Ta gjerne en prat med oss i SAGA Begravelsesbyrå om priser på kremasjon og kommunale avgifter. Vi hjelper deg med å finne ut av hvilke regler som gjelder for ditt område.
Kremasjon av mennesker – historie
Kremasjon ble tidligere kalt likbrenning, og er en metode for å destruere biologiske rester. Opprinnelig ble dette utført på store bål, noe som fortsatt skjer i enkelte kulturer. Dette opphørte i Norge da kristendommen vant frem, og etter det har gravskikkene variert.
I 1898 fikk Norge en lov som tillot kremasjon, en lov som den gang også sikret gratis kremasjon for dødsboet. Dette var en lov som flere forkjempere hadde jobbet for, deriblant Camilla Collett. Frem til det første krematoriet ble åpnet i Bergen 1907, måtte avdøde sendes til Sverige for kremasjon.
Kremasjon sikret bedre plass på kirkegårdene.
De religiøse holdningene til kremasjon varierer i dag. Eksempelvis er dette den foretrukne metoden i hinduismen, mens jødedommen forbyr kremasjon.
